Har lurt litt på hvorfor jeg stadig ender opp med å reise på klatretur til Thailand, i og med at det fins så mange andre flotte steder der ute i verden å reise til også. Er det varmen som lokker? selve klatringen som er spesielt fin? er det muligheten til å ta ett bad rett etter at en har sendt prosjektet sitt? eller at det bare det at det rett og slett er utrolig avslappende og digg å være der? Kanskje er det en kombinasjon av mange ting. En ting er iallefall sikkert og det er at hver gang jeg går ut av taxien i Ao Nang og jeg rusler bort for å finne en long tail boat som kan ta meg over til Ton Sai, så senker roa seg. Glemt er alle de tingene som hele tiden må gjøres når en er hjemme og tid blir plutselig ikke så viktig lenger.

Da jeg forlot Thailand sist gang tenkte jeg at nå blir det sikkert lenge til neste gang, men takket være super billige sharter billetter direkte fra Olso til Krabi, så ble fristelsen nok en gang for stor.

Rannveig – den tøffe vetlesøstera mi – var også der. I april i år ble hun utsatt for en stygg klatreulykke i Geyikbayiri i Tyrkia, hvor hun tok ett bakkefall fra 15m. Det endte med ett langt sykehusopphlod og utallie opperasjoner i etterkant. Knuste ankler, komplisert brudd i albue og rygg var bare noen av skadene hun bådro seg. At hun i dag, bare åtte mnd etter ulykken klatrer igjen som hun gjør, må nesten karaktiriseres som ett mirakel. Ikke bare klatrer hun, men hun klatrer hart også 🙂

Under kommer noen bilder fra the land of smile til inspirajon for de som ønsker seg vekk fra kalde Norge til sol og varme 🙂

Rannveig Aamodt klatrer Ton Sai Playboy 7a+

Tidel Wave